Politiets Sikkerhetstjeneste PST – lekk som ei sil?

Politiets sikkerhetstjeneste (PST). Foto: Terje Pedersen ,ANB

Siste store sak med PST vitner om en organisasjon med tilhørende samarbeidspartnere (viktig pressisering) som ser ut til å lekke. Medarbeidere i betrodde stillinger som ikke klarer å holde informasjon der den hører hjemme kan synes å være et faktum. Dette irriterer selvsagt mange – særlig forsvarsadvokatene til de tiltalte. Og dette i et av våre viktigste og mest betrodde etater hvor diskresjon og profesjonalitet skal stå i høysetet. Dette må være utrolig frustrerende for kanskje 99 % av PST sine medarbeidere som gjør en svært viktig jobb for vår nasjons sikkerhet. Særdeles dyktige mennesker med holdninger, utdanning, erfaring og i sum kompetanse få er forunt. Noen få råtne epler ødelegger så til de grader for helheten. For ikke så snakke om pressefolk som lukter førstesideoppslag og hiver seg på som blodsugere – som uten hensyn til nettopp rikets sikkerhet, kompromitterer særdeles sensitiv informasjon til fordel for oppslaget og som endrer operasjonsplaner i saker som den siste aktuelle saken – tidligere enn planlagte pågripelser. Dette er svært uheldig.

Tilbake til lekkasjene. Kan hende at en eller flere medarbeidere i f.eks. PST pleier omgang med medlemmer av norsk/utenlandsk presse og således føler seg “viktig” og sentral ved å kunne lekke smådetaljer som ganske sikkert treffer nyhetsbildet som “annonyme kilder”. Særdeles uheldig og uprofesjonelt. Så skal man også stille seg spørsmålet om lekkasjene faktisk ikke kommer fra PST-hold men fra politisk hold som jo tidvis blir orientert lenge før menig mann blir det (som også orientert om i denne saken). Rådgivere og/eller andre høytstående tjenestemenn som får tilgang til de indre rekker og tilgang på informasjon som for de fleste hører hjemme i en James Bond film. Sannheten antas å komme frem før eller siden.

Man kan vel lett sette seg inn i en f.eks. PST ansatts situasjon hvor han eller henne brått sitter å jobber med en høyaktuell terrorsak som innvolverer rikets sikkerhet, storpolitikk med USA og Afghanistan som bakteppe, får lyst å fortelle litt til sin krets om at vedkommende faktisk “er noe” og sitter i en særdeles viktig arbeidsgruppe m.v. Journalister er tidvis noen sjarmerende vesner som innbyr til tillit og over tid åpner viktig plasserte embetsmenn til å “lekke”. Målbevisste og dyktige får de med seg biter her og der som til slutt blir en kanskje stor nyhetssak som nå.

En av menneskets store svaket er kunsten å kunne holde kjeft.

Og denne siste påstanden leder over til skråblikk til Forsvaret:

Forsvaret
Man kan jo også undres over hvorfor høystående (og laverestående) embetsmenn i for eksempel Etterretningstjenesten og andre relativt skarpe avdelinger har aktive Facebook profiler med updates fra tjenesten blandet med privatlivet. Naiv holdning til persec/opsec (personsikkerhet/operasjonssikkerhet). Her må NSM ha sviktet i å få frem budskapet og realitetene i å blottlegge seg på nett og/eller mottakerne har misforstått budskapet til NSM. En smal sak for utenlandske menn og kvinner med mørke frakker som ønsker å lage en personlighetsprofil og deretter kartlegge svake sider ved vedkommende som kan utnyttes til fordel for et spill om informasjon. Svært enkel. Men dette gjelder også andre deler av Forsvaret hvor aktive offiserer og menige har profiler på nettsamfunn med fullt navn, hvor kartlegging av venner/bekjente/familie, holdninger, interesser og til og med bilder – etterretningsinformasjon som bare ligger der ute til nedlastning. For ikke å snakke om HV personell som på åpen linje (Facebook) forteller når/hvor de drar på øvelse, spør hverandre, via Facebook (!) om de skal være med på øvelsen m.v. Her var Milforum ute med klare advarsler og skrekkeksempler helt siden 12.mai 2007.

Nordmenn er navie på dette området. Og så er man skeptisk fra Forsvarets side til Milforum hvor man er skjult bak en nick? Forstå det den som kan.

Foto: NRK - Etterretningstjenestens hovedkvarter

Det kan virke som at det er “in” å nærmest briefe at man kommer fra eller jobber i f.eks. Etterretningstjenesten. En observasjon i et bryllup forleden var nettopp i denne kategorien. En E-tjeneste ansatt med over ti år på “huset” sitter å legger ut til sidemann på bordet om hva han jobber med, tidligere “prosjekter”, svakheter og styrker ved et lands minoriteter han hadde jobbet med, antall reiser til og fra dette landet m.v. Og dette før vedkommende var tydlig beruset. Neste tilstand ut på kvelden med økt inntak alkohol var økt mende informasjon. En gullgruve for enkelte grupperinger i aktuelle lands konflikt. Naivt og underbygger påstand om at en av menneskets store svakheter er ikke klare å holde kjeft. Å høste anerkjennelse fra venner, kollegaer og familie synes å være viktigere enn rikets sikkerhet for mange. Skremmende.

Krigshovedkvarteret samt antall ansatte i Etterretningstjenesten
For ikke å snakke om blemmene med avsløringene av Krigshovedkvarteret ved Sundvollen (selv uinteresserte pensjonister med blått hår ville forstått ved passering av de to inngangene til Krigshovedkvaret, at her er det noe militært og svært spesielt. Signaturen er jo ikke til å ta feil av. Utrolig! Og når “utrolig” er tatt opp: avsløringen av antall ansatte i E-tjenesten hører da i aller høyeste grad hjemme i denne sammenhengen. Siste to avsnitt fortjener eget blogginnlegg.

En gammel kyotekriger sa en gang at biter av informasjon kan satt i system gi et svært verdifullt etterretningsbilde.

Hvor proffe er vi egentlig?

BM”Annonyme kilder”

Oppdatert: Interessant artikkel i VG om hemmelige tjenester i USA